Friday , 23 May 2014
Home » Blog » Elefantene savner ham, de også

Elefantene savner ham, de også

  • Trond Buland tar farvel med Jon Bing
  • fotnoter
Jon Bing

(c) Andre Eide/fotogal.no

Jon Bing døde 14. januar 2014.

Jeg leste nyheten i Adresseavisen dagen etter, mens jeg drakk svart kaffe og spiste brødskiver med rekesalat. En kald og forblåst januarmorgen på et kjøkken på Ranheim.

Jon Bing er død. Jeg savner ham. På en måte kjentes det som om en gammel venn var borte. En som alltid har vært der. En litt eldre og veldig klok slektning, kanskje? Nyheten sendte meg samtidig ut på en reise, tilbake i tid og sted, til  noe jeg hadde glemt, til en som en gang skulle bli meg i en verden som ligner bare  litt på den vi i dag lever i.

Fortiden er et rart sted. Så langt borte, og samtidig alltid her. Alltid en del av nåtiden, en del av oss, selv når vi har glemt den. Så bli med på en liten tidsreise, til fortiden, til nåtiden:

Sted: Selbu i Sør-Trøndelag; stuen i andre etasje på et helt vanlig småbruk, ikke så langt fra riksveien, på en blå DBS-sykkel (Døden Bak Styret sa de at det betydde…) tok turen til det lokale Samvirkelaget fem minutter. Tid: En gang sent på 60-tallet. Medvirkende: Et lite TV-apparat, svart-hvitt og med en kanal (det var det som fantes); en gutt som vel ikke visste at det var noe som het science fiction; et par likegyldige foreldre som drakk sin kaffe; en sovende, lett snorkende puddel (hun het Lulu, oppkalt etter en onkel som var svak for Lulu Siegler, hun haltet på venstre bakfot etter et uhell da far skulle klippe henne med saueklippemaskinen); en slitt lenestol med opphav en gang på 50-tallet.

Nei, jeg husker ikke hva programmet het, eller om det var et enkeltstående program eller en serie programmer. Det jeg husker var at  stuen  lå i TVens halvmørke, du skulle ikke ha for mye lys på når du så på TV. Jeg husker dramatisk musikk og klipp fra gamle, rare filmer; menn med raketter på ryggen, romskip, store bygninger, roboter. Vage minner om bilder  på den flimrende TV-skjermen.

Og så husker jeg de som snakket, voksne mennesker som snakket seriøst om noe de kalte science fiction, noe som var til å ta på alvor, noe som handlet om virkeligheten, ikke bare eventyr. Kanskje de fortalte at eventyr handler om virkeligheten? Men mest av alt husker jeg stemningen, blandingen av fascinasjon og uhygge, det pirrende møte med det ukjente, det fantastiske, det som var så forskjellig fra alt annet som var å se på TV, så langt bortenfor min verden som ungt menneske i ei norsk bygd som det var mulig å komme. Verdensrommet som plutselig kom til meg der i den grønne lenestolen, i det blå lyset fra TV-skjermen.  Sense of wonder? Dette var i alle fall ikke Lekestue (som jeg vel hadde vokst fra da?) eller Tøffe, det lille lokomotivet .

En av de stemmene jeg hørte fortelle om dette fantastiske, tilhørte Jon Bing!  Eller kanskje jeg husker helt feil, kanskje det var en helt annen som snakket? Uansett var det for meg Jon Bing, rett og slett fordi han, og Tor-Åge Bringsværd VAR science fiction i Norge. Det gikk flere år før jeg oppdaget at det fantes mer, at det fantes andre, og at de ikke en gang var helt enige om hva SF var og burde være. Men det er en annen historie som noen andre får fortelle en gang. Det som er viktig her, er at jeg akkurat der og da oppdaget det som siden har vært med meg på resten av reisen; den fantastiske litteraturen.

For meg, som den gangen hadde lest Jules Verne og noen historier med romskip i seg i Donald Duck & Co, åpnet Jon Bing (og Bringsværd) [1] døren til en ny verden. Til nye verdener. Verdener jeg forsto at jeg hørte hjemme i. Verdener som var like sanne som den verden realismen viser oss i ord og bilder. Kanskje sannere, på mange måter. Jeg husker til og med at mor hadde sansen for B&B (For de var et sant dobbeltmenneske den gangen, to som var mer enn to, og det er vanskelig å skrive om dette uten å nevne dem begge.) Til og med en  lærermor som var opptatt av at guttungen leste  skikkelige bøker og ikke all slags voldelig og spekulativ smuss, likte de to. Jon Bing var med å legitimere science fiction, i norsk kultur og i min familie.[2]

Jon Bing førte meg inn i det fantastiske. Og jeg var ikke alene om å bli forført.

Så fulgte bøkene, de jeg først fant på biblioteket. Bing (og Bringsværds) egne bøker, og ikke minst antologiene de redigerte, der de presenterte oversatt internasjonal, og norsk, fantastisk litteratur for norske lesere. Man kan sikkert krangle om utvalget, hvem som ble glemt og hvem som ble overrepresentert, men la det ligge her og nå. Saken er at de for mange åpnet vinduet til  en ny sjanger. Gjennom de to sentrale Bokklubb-antologiene, Østenfor sol (1969) og Vestenfor måne (1972) klarte de også å vise mange av oss bredden i denne sjangeren. De viste hvordan science fiction og fantasy kunne forstås som en del av en enorm, fantastisk litterær strømning, den eldste litterære sjanger som finnes, og dessuten noe universelt.

De viste at science fiction ikke bare fantes i USA og England, men at dette var en litterær retning med mange røtter, også i vår egen fortellertradisjon.[3] De viste hvordan ulike uttrykk og former  hang sammen i det de så som en stor, overgripende fantastisk tradisjon. Fabelprosa var navnet de ga denne store fantastiske retningen på norsk. Vi som møtte det fantastiske gjennom Bing og Bringsværd arbeid, fikk i alle fall et bredt perspektiv, og jeg tror kanskje noen av oss ble mindre opptatt av grensene og definisjonene, de evinnelige diskusjonene og hva som er SF og hva som er fantasy, og er Dhalgren egentlig SF osv. Noen av oss ble kanskje mer tilbøyelige til å trekke på skuldrene og tenke «hva så, det er i alle fall fabelprosa!» Så på mange måter ble Jon Bing viktigere for meg som guide og redaktør , som veiviser, enn som skjønnlitterær forfatter.

Tor Åge Bringsværd var vel den av de to som etter hvert kom til å stå mitt lesende hjerte nærmest. Samtidig var Bing så utrolig god på de nøkterne, enkle og likevel komplekse historiene, fortellinger man kunne lære av, hvis man ville (eller la være å lære noe som helst av, hvis man foretrakk det). Han skrev kjølige, drømmende fabler,  sikkert inspirert av samtidens britiske New Wave-science fiction, der teknologien fungerte som poetiske bilder, samtidig som han utforsket forholdet mellom menneske, samfunn, myte og teknologi. Mytiske personer, noen av dem høyst reelle i vår egen tid og verden, sto sentralt i mye av det han skrev. Han lekte gjerne med mange parallelle verdener, romfarere kunne hete Melkior, Kasper og Baltazar, og vi kan selv velge om det var tilfeldig eller ikke. Pop-kulturens myter levde gjerne side ved side med bibelens fortellinger og myter.

Alene og sammen lekte han også med formen, viste oss at en bok ikke trengte å se ut som en bok, og at leseren selv er medspiller når en tekst får mening. Han eksperimenterte tidlig med interaktive fortellinger, som for eksempel i Sesam 71 (1971). Slik utvidet han min horisont på mange måter.

Og sammen var de to noe helt annet igjen, sammen var Bing og Bringsværd mye mer enn bare summen av to individer. 1+1 er aldri like 2. Martin Buber sa at «all real living is meeting», og mene vel med det at det er i møtet mellom individer at liv og mening blir til. Bing og Bringsværd viste kanskje hva dette kunne handle om, hvordan møter kan skape nye muligheter og verdener.

Sist de demonstrerte dette, var i novellesamlingen Oslo 2084 (2004) , en samling realistisk-fantastiske fortellinger fra framtidens Oslo,  klassiske science fiction-historier som mer enn å spå om framtiden fungerte som speil på samtiden.

De som vil ha en total oversikt over alt Jon Bing skrev, alene og sammen med Bringsværd finner jo det, det er jo et tastetrykk borte, vår venn Wikipedia vet alt og ser alt. Derfor finner dere ikke det her. Litt egeninnsats må til. Men her er linken. http://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Bing

Noe mer må jeg likevel nevne. Serien om stjerneskipet Alexandria[4] leste jeg vel da jeg aldersmessig var ute av målgruppen.[5] Likevel traff de meg, med sine levende personskildringer og intelligente intriger, med det enorme, interstellare bibliotekskipet Alexandria, som båret på solvindene brakte informasjon og kunnskap mellom plantene i et uendelig verdensrom. Det som i dag sitter kanskje aller tydeligst i minnet, er disse bøkenes evig gyldige og viktige budskap om at kunnskap er makt, at kunnskap kan forandre verden. Men også med sitt budskap om at endring må skje innenfra, det er de det angår som må bruke kunnskapen og skape endring. Og jeg tenker fortsatt at det hadde vært greit å ha en flaggerkatt i huset.

Jon Bing var en utpreget multimedial forfatter. Han var vel den første norske forfatter som skrev en roman på PC, og så bedre enn de fleste muligheten i den nye teknologien. Han utfoldet seg også i ulike former og sjangere. Den tradisjonelle boken var ikke nok. Han skrev for det første dramatikk, som for eksempel i Å miste et romskip.  Han/de skrev for radio, f.eks. Rutine for ukjent planet (1979) og Rutine for Nemesis (begge 1978), der vi møtte besetningen på romskipet Marco Polo.

Disse fortellingene vokste på mange måter inn i et nytt medium, TV. I Blindpassasjer (1978), som  var den første norske science fiction-TV-serien, møter vi igjen besetningen fra stjerneskipet Marco Polo. For noen av oss ble de noen fredager ekstra viktig å ikke gå glipp av Detektimen, der dette ble sendt. Og gjensyn på DVD viser, litt overraskende,  at den faktisk holder mål også i dag, med sine spørsmål om grensene mellom menneske og maskin, sin retro-futuristiske stil og sine overraskende gode effekter. Og første og fremst var og er det jo en spennende historie.

I deres andre store TV-satsing, Ta den ring (1982), vendte Bing blant annet tilbake til byen der han vokste opp, Trondheim (der han en gang ble uteksaminert fra Katedralskolen, Katta, trøndernes statsrådsskole nr. 1), og koblet blant annet legender og myter knyttet til Munkholmens mest berømte fange/beboer, Griffenfelt, til en intrige som forente elementer fra science fiction og krim.[6]

Opera er vel ikke den vanligste formen for en science fiction-forfatter. Men også der finner vi Bing (og Bringsværd). Sammen skrev de librettoen til Håkon Berges opera Gagarin(1991),[7] en dramatisk fortelling nettopp om Juri Gagarin. På en gripende måte favner de der romfartseventyrets drama, det grenseoverskridende spranget mot universet og mennesket som strekker seg mot stjernene, den rakettbårne Ikaros.

Jeg fylte to år den dagen Juri Gagarin ble det første mennesket som foretok en romferd rundt jorden. Kanskje det var derfor han senere ble en av min barndoms store helter? Romfartseventyret, vissheten om at universet var innen rekkevidde, var en del av oppveksten i alle fall til oss som var barn på 60-tallet. Billy Bragg synger riktig nok at ”the space age is over”, men for noen av oss slutter romalderen aldri. Den har knapt begynt. Og i minnene om min barndom og ungdom er Juri Gagarin og Bing og Bringsværd blant de meningsbærende symbolene. Derfor snakker den operaen så sterkt til meg.

Kanskje ble Bing (og Bringsværd) for noen kanskje for enerådende som talsmenn for den fantastiske litteraturen i Norge? Kanskje havnet andre stemmer og andre litterære tilnærminger litt i skyggen?  Men hva så, han var med på å åpne et nytt litterært univers for meg og for mange andre. Han klarte å gjøre den fantastiske litteraturen akseptabel også for det Litterære miljøet, det med stor L i Norge, i alle fall for en kort periode.[8] Han var med og viste at SF var mer enn Lyn Gordon og ”space opera”, han demonstrerte de utallige mulighetene som finnes i det som han stadig påpekte var en form, en metode mer enn et innhold. Alt kan fortelles ved hjelp av fabelprosaens metode. Denne sjangeren begrenser ikke, den åpner nye rom, for nye synsvinkler. Fabelprosa er et redskap, et teleskop som lar oss se oss selv og virkeligheten. Som Tor Åge Bringsværd har formulert det; eventyret, fabelen er et tre du kan klatre opp i for å få et overblikk over virkelighetens skog.

Fagmannen, forskeren og akademikeren Jon Bing fikk jeg også gleden av å møte et par ganger. Han var dr. juris og professor ved Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett ved  Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo (ja da, navn på akademiske arbeidsplasser kan være en pusteøvelse. De blir ikke meningsløse av den grunn). Bing var en  av grunnleggerne av fagretningen  rettsinformatikk, han var rett og slett en av de fremste, om ikke den fremste i verden innen sitt felt.

I en periode satt han dessuten i programstyret for forskningsrådsprogrammet Teknologi og samfunn. Som en av de som tidlig så hvilken samfunnsmessig betydning den nye datateknologien ville få,[9] var han umulig å unngå i en slik sammenheng. Det programmet finansierte mitt doktorgradsstipend, og jeg fikk derfor møte Bing et par ganger, på konferanser og programseminarer. Også der framsto han som kunnskapsrik, kreativ og vennlig, ikke minst overfor oss forskerspirer som presenterte våre pågående arbeid for de strenge, høye herrer. Han var dessuten en glimrende forskningsformidler, som kunne snakke om til dels kompliserte faglige emner på en måte som både hadde faglig integritet og nådde fram til mange.

Nevnte jeg at han også var hyggelig? Vel, det var han. Med sine elefantprydede slips og et utseende som hentet fra en vennlig-melankolsk fabel av Thore Hansen, opplevde jeg ham som åpen, uhøytidelig, imøtekommende og dønn seriøs på samme tid. En vennlig mann. En forsker med integritet. Og humor. Han var en morsom mann. Enkelt og greit.

Jon Bing var, nei han er, en mann man ikke kommer utenom, på alle de arenaer han deltok på. I norsk fableprosa, (og norsk litteratur og kulturliv forøvrig), er han en grunnsteinene, som forfatter, som oversetter,  som redaktør, som pådriver og propagandist for det fantastiske, som profilert medlem i Kulturrådet og som ekspert på opphavsrett. Som dramatiker bidro han med TV-serier, radioteater og opera. I forskningen var han en foregangsmann med internasjonalt ry. Dessuten var han med på opprettelsen av de som står bak Norcon 2014, Aniara; studentenes science fiction-forening ved Universitet i Oslo, og dermed også en av grunnsteinene for norsk fandom. Dette miljøet forsvant han vel etter hvert ut av, i alle fall som aktivist og pådriver, men mistet aldri kontakten og interessen for det han hadde vært med på å bringe til verden. Bing var blant annet en populær gjest ved flere SF-kongresser i Norge.

«Renessansemenneske» er et litt pretensiøst ord man ofte bruker om folk som er gode på flere områder. Om noen i Norge i dag fortjener den betegnelsen, må det ha vært Jon Bing, ikke bare aktiv, men en ener på så mange felt som han var.

Og nå er altså Jon Bing borte. Død. Det kom aldri noen fortsettelse på Nidarholm (2007), hans siste skjønnlitterære verk, og en hyllest til hans fødeby Trondheim.  Og på grunn av alt det han har vært for meg og mange andre, føltes det som å ha mistet en gammel venn og mentor da jeg leste dødsbudskapet.

Jon Bing er død. Leve Jon Bing.

 

 


[1] For ja, de to ble et begrep, og jeg oppdaget fort at det er vanskelig å skrive om den ene og ikke om dem begge. Derfor skriver jeg av og til ham og av og til de.. Eventuelle lesere får ha meg unnskyldt…

[2] Slik Donald Duck var godkjent, siden det ble oversatt av en lærerinne. Mens Supermann og Lynvingen var suspekte greier.

[3] Hvis vi f.eks. ser på en omfangsrike antologien The Weird, redigert av Ann og Jeff VanderMeer i 2011, finner vi mye av den samme grenseoppløsende tilnærmingen til den fantastiske litteraturen som den vi finner i Østenfor sol og Vestenfor måne. Og Østenfor sol kom altså ut i 1969, i Norge!

[4]  Azur – kapteinenes planet (1975),  Zalt – dampherrenes planet (1976) , Mizt – gjenferdenes planet (1982)  og Tanz (1985)

[5] Noen mener jo av en eller annen grunn at litteratur må alderssegregeres. At noen fortellinger ikke er fortalt for noen som er over eller under en viss alder. En underlig forestilling.

[6] Krim var heller ikke noe ukjent område for B&B, sammen skrev de to blant annet manus til TV-serien Helmer og Sigurdsson, det noen, blant annet vår venn Wikipedia, hevder var den første norskproduserte krimserien.  Jeg mener at Taxi fra 1969 er en bedre kandidat til akkurat den betegnelsen. (OK, så  ser jeg  at vår venn Wiki –P. sier at H&S var den første STORE norske krimserien. Fjas! For meg var Taxi stor, også fordi den viste meg veien til Peer Gynt. Men det er en helt annen historie.)

[7] Utmerket dokumentert på plateselskapet Hemera i 1996, med Stavanger symfoniorkester, dirigert av komponisten

[8] Personlig har jeg funnet ut at akkurat det ikke er så viktig. Jeg er forferdelig glad i å lese, men ikke så veldig interessert i Litteratur. Men likevel er jeg av og til litt lei for at det av og til ser ut som om Litteraturen i Norge har glemt det Bing og Bringsværd lærte dem, at fabelprosa kan fortelle noe viktig, noe som den andre litteraturen overser…

[9] EDB har som kjent kommet for å bli. Jon Bing var ikke den eneste men likevel en av de første i Norge som tok dette på alvor, og også skrev om det, i boken  Utfordringen: en bok om edb, individ og samfunni 1982

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>